Etter Copa turen var stemningen ganske laber i leiren. Det var lite gehør å få for å gjøre ett nytt forsøk på en topp. Det så en tid ut som om alle ville dra til Lima de siste par dagene. Men turiveren var nok ikke helt borte hos Esben og Ola. Etter et par runder med guidebyråer og Esbens smerter i ribbeina (pga hosting) ble avgjørelsen tatt. Vi ville gjore et blitzangrep på Chopicalqiu. Så mens Rolf og Kjetil pakket koffertene sine og dro til Lima, pakket vi svært lette sekker for et alpint forsøk på den nevnte topp.
Vi trodde vi hadde en god kjangs til å lykkes med en alpin bestigning (les raskt opp og ned) fordi vi var godt akklimatiserte. Planen var å gjøre toppen på to dager, mens gudiebøkene anbefaler fire-fem. Vi pakket ned minimalt med mat og utstyr, stort sett kun "Real turmat" og "Rett i koppen" av mat, samt det mest nødvendige av breutstyr. Telt var et viktig punkt; vi vurderte en stund vindsekk, men falt ned på en god løsning: Bare innerteltet. Vi sparte jo kanskje 1,5 kg på det, og alt bidrar.
Lørdag morgen dro vi avgårde med buss mot Yungay, en times kjøring nordover fra Huaraz. I Yungay måtte vi bytte buss for å komme oss opp mot den riktige dalen. Bussen vi fant gikk omsider, men ikke før den hadde ventet på noen passasjerer som måtte spise frokost! Så ikke før halv tolv sto vi ved starten på innmarsjen til campene. Vi hadde et fjernt håp om å nå høy Camp (5700 moh) samme kveld. Iflg guidebøkene var dette en marsj på 8-10 timer så vi innså raskt at "Moraine Camp" (4900 moh) eller "Midtre Camp" (5400 moh) nok var mer realistisk. Men det gikk raskt pga god akklimatisering og relativt lette sekker (12-15 kg). Kl. 1530 var vi kommet til "Moraine Camp". Her var det liv og lite teltplasser å oppdrive. Uansett var vi gira på å komme oss videre. Et toppstøt på nesten 1500 metre virket for mye!
Etter "Moraine Camp" fulgte en ekkel grusrenne, hvor det stadig raste. Det skulle vise seg at dette kanskje var det "farligste" punktet på hele ruta...Ved ca. 5150 moh var det på med breutstyret. En relativt enkel bre førte oss opp på et lite platå, tydelig området som var beskrevet som mulig camp i guideboka. Klokka var 1800 da vi nådde dette stedet, og det passa meget bra å campe da. Vi syntes vi hadde vært flinke som hadde tatt 1200 høydemetre på drøye seks timer. Det burde holde! Vi hadde tross alt en svært tung dag foran oss. I en fantastisk flott solnedgang ble innerteltet slått opp. Vi lagde oss Real og varmet vann til termoser og vannflasker. Oppstandelse ble satt til 0200. Det ble med forsøket på å sove, hoyden gjorde nok sitt til dårlig søvn.
Da klokka ringte var været ironisk nok blitt vesentlig verre. Det hadde rusket litt i teltet i løpet av natta, og nå var det plutselig blitt helt overskya og tendenser til tåke. Skulle uflaksen far tidligere turer fortsette? Vi kunne ikke helt tro det, og fortsatt ufortrødent med forberedelsene. Vi forsøkte å få i oss frokosten (Real og rett i koppen), men maten smaker særdeles dårlig midt på natta i hoyden, så en rett i koppen og kanskje en halv Real var det vi fikk ned. Det måte smeltes en del mer snø for å fylle opp termoser igjen. Men kl. 0330 var vi ferdige med dette, og stod klare i seler, tau og stegjern. Toppstøtet kunne starte.
Været var ihverfall ikke blitt noe verre, tåkedottene var borte og noen få stjerner kom til syne igjen. Men månen glimret med sitt fravær og hodelykter var påkrevet. Vi kjørte stramt opplegg, 55 minutters gange og 5 minutters pauser. Dette opplegget førte oss opp til Høy Camp etter cirka halvannen times gange. Så langt, veldig bra. Men fortsatt var det mørkt, og da vi nåde eggen kom vinden også. Selv i bevegelse var det kaldt og dunjakka kom på under den andre pausa. Fra ca. kl. 0600 fikk vi lys, men ikke varme! Sola var godt dekket bak toppen, i og med at vi gikk vesteggen. Ola hadde problemer med å holde varmen selv kledt i dunjakke, vindjakke, ulltroye, ullstilongs og plastøvler i tillegg til vanlig vinterutrustning. Samtidig med frysing kom opplevelen av at det går sakte oppover. Og Esbens hoydemåler gav ikke noe godt bidrag til selvtilliten i og med at den viste 6000 meter cirka kl. 0800 (det viser seg seinere at den har vært feil kalibrert og at vi var droye 100 meter hoyere da). Det går forferdelig tungt, bratte bakker er ikke lett å gå når man er så høyt. Noen skritt, så stoppe for å puste nøn ganger, så videre igjen. Noen ord om ruta; mye gåing, enkelte bratte partier som mange nok ville sikre på, vi flyr rett opp, dog innbundet i tau (dette er breterreng hele veien). De bratte partiene er kanskje 45 grader på det bratteste, og forsvarer en alpin gradering tilsvarende AD eller AD-.
Den noe tunge stemningen snur da vi runder kanten av vesteggen og kommer over på søreggen. Sola kommer! Og ikke lenge etter, vi ser det vi antar er selve toppeggen. Bekreftelsen på det får vi da vi ser et av to taulag komme ned igjen. Denne dagen har vi vært to av totalt seks klatrere på fjellet. Vi møter det første taulaget, to australiere, på vei ned igjen og de kan berette det glade budskap: Kun en halvtime til toppen nå! Vi skjonner at dette vil gå, nå kun en siste bratt 50 metes egg opp, vi runder denne, det flater ut og vi ser toppen kun få meter unna. En smal egg fører bort til topppunktet. Vi gir hverandre "Give me five" som takk for godt samarbeid og god ståpåvilje. Vi har endelig klart det vi kom til Peru for å gjøre, få en skikkelig 6000-meter. Klokka ble 1000, vi brukte droye seks timer opp.
Overraskende nok merker vi ingenting til hoyden. Men klok av tidligere erfaring blir vi ikke lenge på toppen. Noen obligatoriske bilder og litt mat er det vi tar oss tid til. Så bærer det ned igjen. Om vi gikk raskt og enkelt opp, er det å klatre nedover en verre øvelse. Derfor sikrer vi noe ned de tre bratteste punktene. Vi får dermed bruk for snøboltene vi har tatt med oss. På vei ned merker vi også at turen har tatt på, og vi strever med å holde konsentrasjonen oppe. Ved High Camp stopper vi og snakker med et av de to andre taulagene på fjellet denne dagen, to amerikanere. De gir oss en påminnelse om at turen ikke er over enda, og Esben får en fysisk bekreftelse på det idet han går i en bresprekk like ved teltet deres.
Nede ved teltet vårt steiker sola og vi må virkelig manne oss opp for å mobilisere til enda mer innsats: Esben har satt seg fåre å komme seg raskt til Lima, vi vil dermed komme oss til Huaraz samme kveld. Vi forlater teltplassen 1400, og når veien nede i dalen tre timer seinere. Utrolig nok springer vi rett i en collectivo buss idet vi kommer til veien. Vi takker vår flaks og flater ut i bussen. Halv åtte er vi tilbake i Huaraz. Vi kan nesten ikke tro vår flaks (og vilje til å lykkes i all beskjedenhet) : Vi har vært borte i 36 timer og har i mellomtiden avlagt Chopicalqiu et besøk. Vi får skylde på "alpin stil" og gutsen vår.