Nok en gang har vi måttet komme oss ut fra fjellheimen, og måttet håndtere problemstillinger som en gjerne vil være foruten når man er på tur.
Vi dro innover på tirsdag, og denne gangen var det Olas tur til å mislykkes i taxipris-forhandlinger. Det var forøvrig en litt suspekt taxisjåfør som fjernet taxi-skiltet i bilen og mumlet et eller annet om politiet...
Vi gikk et stykke oppover i lia, og la oss under åpen himmel. Kjetil regnet med en fantastisk stjernehimmel denne natta, og Ola ga ham rett, det var den beste himmelen han har sett noen gang.
Det er ikke til å legge å legge skjul på at turen til basecamp for Copa er hard. 1500 høydemeter med tunge sekker i tynn luft tar på. Selv om Ola merket litt i halsen, var det Kjetil som fikk det først. Det gikk veldig sakte oppover. Dagen etter måtte bli en fullstendig hviledag.
Kjetil, som restituerte seg ganske fort, gikk seg en liten tur i terrenget, mens Ola, som merket litt murring i halsen og litt for høy puls holdt seg ved teltet.
Utover dagen ble det altfor varmt i sola, men basecamp ligger ikke langt unna de høyeste trærne, og de ga deilig skygge. Der koste vi oss resten av dagen.
Etter middag bestemte vi oss for å pakke sekken for å muliggjøre et tidlig framstøt for å legge utstyr i høy camp, ca. 5200 m.o.h.
Men rundt klokka 1 den natta våknet Kjetil av Olas hoste. Ola hadde ikke sovet stort, og hadde 90 i hvilepuls, og hsten var slett ikke pen. Piping og surkling. Det ble umiddelbart klart for begge at vi måtte ned, men hvordan? Det er ikke lett å flytte på seg med alt utstyret. Litt utover natta ble derfor avgjørlsen tatt om å legge igjen mesteparten av utstyret og gå ned med kun en lett sekk.
Nedstigningen gikk heldigvis fort, og vi var også relativt heldige med minibusser som kjører i rute. Olas tilstand var slett ikke bra. Han hadde så godt som mistet stemmen og han stupte i seng med høy feber med en gang vi kom inn døra. Han har hatt problemer med bronkitt før, og vi fryktet dette, så Kjetil kom seg ut for å lete etter lege. Kjetil på sin side, hadde store vannblemmer under føttene, ettersom de ikke liker seg helt i plaststøvler. Mens guideboka listet leger i Lima og Cusco, hadde den ingen slik liste for Huaraz.
Tilfeldigvis hadde Dr. Ramirez kontor rett rundt hjørnet for der vi bodde, og mottok pasienter fra klokken 15, og da troppet vi opp, og ble mottatt med en gang. Heldigvis er det ikke bronkitt, men Ola har nå fått antibiotika, og føler seg allerede bedre. Vi er igjen ovenpå.
Legens ordre er at Ola må ta det med ro i tre dager og spise antibiotika i fem. Det passer ganske godt med at Esben og Rolf kommer hit, så vi skal nok finne på noe moro sammen!