For en gangs skyld skriver jeg alene reisebrev. Jeg begynte å kjenne et sterkt sug etter å kjenne is under føttende, men med Ola sjuk og alt utstyret liggende i Copa Basecamp, hva kunne jeg gjøre? Med den mengden utstyr vi hadde med oss i utgangspunktet, lå det imidlertid en god del igjen i Huaraz: En primus, isøks, tau, fleecebukse, o.l. Jeg burde kunne gjøre etter eller annet med dette. Soveposen manglet, men med fleecebukse og dunjakke burde jeg kunne klare meg i camper under 4800.
Dermed bestemte jeg meg for å dra til enten Pisco, Urus eller Ishinca. De to siste ligger på hver sin side av en dal, og er blant de enkleste fjellene her. De er begge rundt 5500 meter høye, så det re ingen småtopper. Men det hadde jo sagtens vært greit å ha noen å gå med. I en trekking-butikk fant jeg et koselig østeriks par på min egen alder, Bertram og Elizabeth. De hadde tenkt seg på de samme toppene, men hadde ingen erfaring med isen, selv om Elizabeth hadde klatret mye på stein. Vi fant fort ut at vi utgjorde en god gruppe, og bestemte oss for å dra til Ishinca-dalen dagen etter. I Ishinca-dalen finnes en av de mest populære basecamper, under topper som Tocllaraju, Palcaraju og Ranrapalca. For et par uker siden lå det 200 telt i campen, nå omkring 20.
Bertram og Elizabeth fant plass til meg i tomannstelet sitt, og å sove i dunjakke og fleecebukse var uproblematisk. Vi bestemte oss for å prøve Ischinca dagen etter, det skulle være mye flottere enn Urus, og bare marginalt vanskeligere. Ischinca har to lette ruter, begge beskrevet i guideboka, og i utgangspunktet bestemte vi oss for den venstre, men med mulighet for å revurdere.
Vi sto opp klokka 5, og skulle gå 5-6 km til fjellet. Bunnen av veggen er på omtrent 5000 meter. Når vi endelig fikk oversikt over begge rutene, så det ut til at det hadde gått to skred over den venstre ruta. Det bratteste partiet på den høyre ruta gikk derimot ovre stein, så vi konkluderte med at den var sikrere, og bega oss ut på den. Bertram var igrunn ganske fornøyd med å ha nådd 5000 m.o.h. og følte ikke noe særlig for å klatre, så han ga seg ved foten av fjellet, mens jeg og Elizabeth gikk videre.
Men det ble fort veldig skummelt. Fjellveggen som så trygg ut på avstand, og som var beskrevet i guideboka, viste seg å bestå av løs grus innimellom blankskurte sva. For hver meter vi kom oppover, skle vi en halvmeter tilbake. Og grusen skled nedover, og gjorde det skummelt for den under. Jeg gikk ut av ruta, la fra meg sekken, og begynte å rekognosere, for aldri i verden om dette kunne beskrives som en enkel rute. Elizabeth gikk også ut, men ble stående og vente. LItt høyere opp ble det mindre grus, og jeg fant en vei vi kanskje kunne komme opp til sporene vi så lenger oppe. Men da jeg kom ned igjen, kom det en diger kampestein på en meter fykende forbi oss og smalt inn i fjellveggen akkurat på ruta vi hadde forlatt fem minutter tidligere. Vi snudde umiddelbart. Vi kunne ha kommet opp, men ville vært eksponert for steinsprang en time til. Det var dessuten for sent til å forsøke en av de andre rutene. Vi hadde mislykkes på et av de enkleste fjellene her.
Vi ble stående å gruble lenge på hvordan dette kunne skje: Hvor gikk den enkle ruta? Vi ble enige om at det var den enkleste ruta opp fjellveggen vi hadde prøvd. Forholdene var dessuten ideelle: Det ville ikke vært noe problem å komme opp på snøn hvis vi bare hadde kommet så høyt.
På veien ned, diskuterte vi ruta med andre klatrere som hverken hadde sett på kart eller lest guidebøker, som bare hadde fulgt stien. For den lette ruta går slett ikke som guideboka vår beskrev: Den går et helt annet sted. Guideboka var rett og slett riv, ruskende gal. Og den skremmende konsekvensen av å følge bokas beskrivelse var at man havnet i en li utsatt for steinsprang. Det var godt vi kom oss ned. Attpåtil viste det seg at det som hadde sett ut som skredrenner over breen i lyset om morgenen, slett ikke var renner, men rygger, og at grunnen til at det var bar is der, var ikke skred.
Nå tilbake i Huaraz er jeg heller ikke helt bra i halsen. Det gaar bra med varm drikke, men det kjennes ikke helt bra ut. Håper ikke jeg faar det Ola har hatt.