Den norske ikke-Ausangate-ekspedisjonen 2002

Reisebrev V: Mucho frio, muy malo

Da er vi altså allerede tilbake i Cusco, etter en altfor kort Ausangate-tur. Dette har skjedd:

Vi dro til den vesle landsbyen Tinki på mandag, etter lange og harde forhandlinger om hestetransport. Vi skulle ha tre hester på veien innover, og skulle hentes ut med to hester den 29. juli. Vi fikk også hilse på hestepasseren vår, men det viste seg dagen etter at vi hadde fått en annen. Bussen var en historie for seg, med 17 mennesker i en typisk 11-seters HiAce, dekkskift og høye pass. Vi nådde Tinki etter 7 timer og satte opp teltet på plenen utenfor. Og snart viste det seg at det var en tredje hestepasser som skulle bli med oss.

Tirsdagen opprant, og vi fikk se våre tre hester, en kraftig sort, og to litt mindre, en brun og en hvit. Etter lasting av hestene, satte vi av gårde, men i hvilket tempo! Hestepasseren vår beinet avgårde, og vi hadde ingen sjanse til å følge. Selv bar vi kun på vann, kamera og kart, men det grove kartet var ikke av stor verdi, særlig ettersom vi ikke visste hvor han gikk. Vi måtte bare slippe ham av syne.

Målet for dagen var Upis, et vanlig sted å campe, som ligger i enden av et våtmarksområde 4400 moh. Ola begynte å få hodepine etter tempoet i starten, mens Kjetil prøvde å finne en kortere vei over våtmarksområdet, og det fant han. Som en typisk o-løper ble han seriøst våt på beina, men kom til gjengjeld tett innpå dyrelivet, med hundrevis av alpakkaer, store traner og masse andre spennende fugler og dyr.

Vi fikk opp teltet, og fikk oss en god natts søvn, hodepinen til Ola gikk over, men vi fikk også et forvarsel om hva som ville skje; vi våknet til et par cm snø på bakken, og ikke spesielt koselig vær.

Upis var et snodig sted. For det første var det en god del folk på tur, og dermed kanskje 10 telt. I tillegg møtte det opp en inka-kvinne med en ca. 10 år gammel datter og en baby på ryggen, som prøvde å selge øl. Barnegråt var kanskje det siste vi ventet å høre 4450 moh i sludd, men her blir barna herdet fra fødselen av...

Alle de andre snudde, men vi ville og skulle til vår basecamp. Dermed fortsatte vi mot Arapa-passet. Rett før passet, som ligger på 4750 moh ligger det en seter-lignende gård, og der bor det faktisk mennesker! Og ikke nok med det, her har ingenting endret seg de siste 500 år, det er vi sikre på. Faktisk er området befolket av folk som flyktet fra Cusco da spanjolene angrep i 1533, og det er muligens disse inkaene vi har møtt etterkommerne til. Det er noe annet en turistmagnetene på Inkastien!

Stien ble dårligere, terrenget brattere og snødrevet tettere. Og så kom vinden. Det blåste opp en kraftig bris som tiltok i styrke. Den hvite hesten begynte å få problemer. En gang falt den. Vi slo leir ved sydenden av Laguna Pucacocha, vanligvis ligger man ved nordenden. Ta en titt på et bilde av et sted Kjetil så da han leitet etter leirplass. Kan du tenke deg noe tørrere? Så tørt pleier det å veare. Nå var det så mye snø at det var umulig å komme over med hestene.

Vi skjønte at det måtte en real værforbedring til før at vi skulle ha mulighet til å komme oss til grunnleiren. Selv om det klarnet noe i løpet av kvelden kom den neste dagen med vind og kraftig snøvær.

Den tunge avgjørelsen ble tatt: Vi måtte gjøre vendereis. Tilbake over passet var det blitt enda verre forhold enn dagen før. Hestepasseren måtte låne spaden vår for å grave vei for hestene gjennom snøfonnene. Det viste seg at vi måtte være fornøyde med at vi i det hele tatt kom oss tilbake til Tinki. Ettersom ekspedisjonen var over var det ingen vits å tvære så vi gikk hele veien tilbake til Tinki, ca. 25 km. Uværet fortsatte, og vi var klissvåte innen vi nåde fram. Det var en laber stemning naturlig nok, vi satt med mat og utstyr for 24 døgn med vissheten om at det ikke ville bli noe av den planlagte Ausangate ekspedisjonen.

Dagen etter bestemte vi oss for å komme oss ut fra området fortest mulig. Løsningen ble at vi betalte 60 dollar for å få taxi tilbake ti Cusco. 5 timer senere var vi i Cusco. Vi kommer nå til å forflytte oss til Huaraz i et håp å finne mindre nedsnødde fjell.

Hva betyr så Mucho frio, muy malo? Det er noe vi nettopp har lært, men vi visste ikke hva det betydde da hestepasseren gjentok det med jevne mellomrom: Veldig kaldt, veldig ille.