Den norske ikke-Ausangate-ekspedisjonen 2002

Reisebrev XI: Kjetil tilbake i Cusco, Pisac, Inkasti og Machu Picchu

Etter Veslecopa følte jeg meg egentlig ganske fornøyd med det jeg hadde oppnådd. Jeg hadde kommet over 6000 meter over havet. Jeg hadde lært ganske mye. Det var kun en ting jeg gjerne ville vite: Hvordan hadde jeg følt det hvis jeg hadde vært helt frisk? Men det ville jeg ikke få vite denne gangen.

Samtidig var det et ganske stort offer å ikke besøke de viktige arkeologiske stedene, jeg har alltid hatt en sterk interesse for arkeologi.

Machu Picchu er et viktig arkeologisk sted, og jeg har hørt så mye fint om det. Fram til Machu Picchu går det en 35 km lang sti, kalt inkastien. Mens vi pakket sammen i Copa High Camp dumpet det en vill ide ned i hodet mitt: Jeg ville løpe inkastien. 35 km, det burde gå på 6-7 timer med den akklimatiseringen jeg nå har.

Jeg slo den kanskje fra meg først, men den vokste i hodet mitt, og ikke lenge etter satt jeg meg på flyet tilbake til Cusco.

Det var litt av en jobb å organisere. På grunn av mengden folk som går inkastien, er det lagt visse begrensninger, som f.eks. at man må ha guide. Det er et høyst forståelig tiltak, men det gjør turen også nokså dyr. Det er hauger av guidebyråer i Cusco, men nesten alle så på meg med store øyne: no possible. Men hos Flamenco Travel likte de gærne folk, og for ham var alt mulig. Men ikke for de som innvilger tillatelser til å gå inkastien. De ville ikke innvilge uten evt. å ha snakket med denne gærningen. Men den beskjeden fikk jeg på lørdag, og søndag var det stengt. Dermed måtte jeg gi opp ideen.

Men, det finnes også en mini-inkasti, snaue mila lang, og normalt en todagerstur. Det var et guidebyrå som hadde fått en avbestilling, og dermed kunne jeg være med, og så fikk jeg løpe alene videre. Hvis noen spurte på kontrollpostene måtte jeg si at jeg hadde vondt i magen, og at jeg derfor hadde mått gå foran gruppa... Jaja. Men, først hadde jeg søndagen til noe annet.

Jeg bestemte meg for å dra til Pisac. Søndags morgen har de et marked der. Folk fra høyslettene og dalene rundt kommer inn og selger varene sine. Jeg finner ikke bussen, så jeg slenger meg inn i en taxi for å kjøre de 30 km. Når jeg kommer fram er jeg sulten, og begynner å se etter en restaurant. Men det blir fort klart hvorfor dette området har den beste maten jeg smakt, jeg fikk se råvarene, liggeende utover: Ferske råvarer i mengdevis. Under et telt står en dame og steker nytrukket øret. Hva skulle jeg med restaurant? Jeg setter meg ned med de lokale og spiser en fantastisk, stekt øret. Når det gjelder maten her, er det bare å la alle hemninger gå. Forøvrig tok det mindre enn 12 timer for at den dårlige magen fra Huaraz hadde kommet seg tilbake til sitt gamle jeg etter at jeg kom hit.

Så begynte jeg å rusle opp til ruinene. Det er noe spesielt med dette stedet. Vanligvis må jeg ut i skogen eller fjellet for å slappe av. Aldri før har jeg slappet av på denne måten i sivilisasjonen. Det er noe harmonisk over stedet. Tidløst. Jeg ble sittende på en stein i et par timer og titte og tenke. Rundt meg fløy små kolibrier og større falker. Nede i dalen, noen hundre meter under meg, ruslet det en fyr og spilte stille på en fløyte. Det også bidro til atmosfæren. Etterhvert ble det mørkt, og da gikk jeg ned og tok bussen hjem. En meget spesiell opplevelse.

Det var å starte ved soloppgang for å dra til Chachabamba, stedet der mini-inkastien begynner. Jeg hadde en jakke, en genser, et kompass, altså, enda mer alpint en Esben og Olas tur. Jeg drakk meg opp på toget, og satset forøvrig på å drikke der jeg fikk sjansen til å kjøpe. Det var visst ikke bare-bare å steppe inn for andre som frasier seg plassen. Jeg ble bedt å legitimere meg som en argentisk jente. Det var ikke enkelt, men det kokte nå bort etterhvert.... Dessverre kom jeg ikke igang med løpinga med en gang, for det skulle prates og instrueres. Men klokka 13:15 var jeg igang. Det gikk greit, men det var varmere enn jeg hadde fryktet. Kunne strategien med å drikke kun der vann selges gjøre at jeg mislyktes? Vel, jeg fant en foss å kjøle meg ned i, men ikke drikke.

Jeg er kanskje ikke den som trives best på stier, men virkelig, denne stien var flott, og dessuten den eneste veien å komme seg gjennom jungelen. Og for en jungel! Det var knapt en plante jeg kunne kjenne igjen. En slik skog har jeg aldri sett før. Etter 51 minutter hadde jeg gjort unna det som vanligvis er den første dagsetappen. Endelig fikk jeg vann! Jeg løp rundt og lekte vondt i magen, men det ble ikke stilt noen spørsmål. Etter en god del høydemeter opp til dette stedet ble nå terrenget lettere, og tempøt høyere. De neste kilometerne fram til Inktipunku, der man får første syn på Machu Picchu gikk på 25 minutter. To bærere hadde løpt med meg et lite stykke, og ned til Machu Picchu vekket de konkurranseinstiktet mitt. Jeg fikk en liten luke, og dermed full parkering. Ha! Dermed bar det inn i ruinene i fullt firsprang. Klokka var akkurat 15. Jeg hadde brukt 1:45 på turen.

Det er ingen tvil om at Machu Picchu er et flott syn, om ikke byen isolert sett, så i kombinasjon med omgivelsene. Så var det å få tak i en guide. Dessverre var jeg sent ute, så det ble vanskelig. Ei heller gikk det å slenge seg på gruppe som var ute og gikk. Dermed ble det til at jeg kjøpte en bok, jeg tok den mest akademiske jeg fant, og begynte utforskingen på egenhand. Det er en lang historie, men utforskingen ga flere spørsmål enn svar, men det er vel sånn det skal være.

Men jeg stappet klokka i lomma, og ville leve etter sola. Det er ihvertfall sånn det bør være i Machu Picchu, gitt at de som bodde der var soltibedere. Det ble etterhvert mørkt, og snart var jeg alene i ruinene. Det var en spesiell følelse.

Men jeg hadde en tur foran meg ned derfra, og det ble på tide å gå ned til Aguas Caliente. Det var stappmørkt så jeg må følge veien, og den er lang pga. alle svingene, slik at det tar med lenger tid å gå ned enn å løpe opp, selv om det var mye lenger. Sliten og fornøyd kommer jeg med ned.